En kvinne, De, bakt hennes tradisjonelle afghanske brød for oss å nyte som vi snakket rundt henne middagsbordet av sine kamper, sine turbulente reiser til Canada, og deres drømmer for et rikt fremtid for sine barn. Huma sover på sofaen i hennes lille Burnaby leilighet med hennes to tenåringssønner i ett soverom. Hennes mann forble i Russland, hvor familien opprinnelig flyktet under krigen. Hun savner ham, og savner aspekter av hennes tidligere liv som Kabul første kvinnelige TV-vert på 70-tallet, well-known and well-respected.

Til tross for vender dyp fattigdom, og i noen tilfeller rasisme i Vancouver, og til tross for å måtte lære et nytt språk og skikker som var ganske fremmed for dem, Huma og de andre kvinnene uttrykte glede i å leve her. Muligheten til å leve i Canada var noe de verdsatte. De savnet sine familiemedlemmer tilbake i sine hjemland om, og deres historier gjorde meg ønsker å gjøre Vancouver enda tryggere, more inclusive place for them to thrive.

Snarere enn å være passive ofre for omstendighetene, Jeg ser flyktninger aktivt å tilpasse seg sin nye kulturlandskap, og danner interkulturelle relasjoner som legger betydning ikke bare for sine liv, men i livene til menneskene de omfavnet, meg selv inkludert. Jeg undret på kvinnenes curiousity og åpenhet og spurte min egen evne til å forbli på den måten hvis jeg ble kastet inn i en ny kulturmiljøet. Muligheten til å lytte til deres historier utvidet mitt eget syn på felles kultur: kvinnene er åpne for å ta i bruk nye synspunkter mens uttrykker ulike deler av sin kulturelle identitet med sine nye venner, kolleger, og naboer, parts they cherished close to their hearts.

For multikulturalisme politikk å ha betydning på samfunnsnivå, Vi er avhengige av en viss grad av åpenhet mellom canadiere og nykommere, på vår evne til å se reflektert oss selv i andre, og til slutt, på vår vilje til å bygge bro over kløften mellom "oss" og "dem", så vi sitter igjen med bare og spesielt, "Oss".

- Lindsay i Vancouver