One day the father of two little boys approached me and asked if I might give his sons more English-sounding names.   My own opinion was that they might want to keep their names in order to hold onto something familiar in this new place.  But their father was adamant.

Tenker på det nå, Jeg innser at far og jeg var både behandlende navn som et kulturelt symbol - deres far ønsket navn som ville hjelpe hans gutter passer inn i denne nye kulturen, and I was thinking about their names connecting them to the culture they had left behind.

Jeg tok saken på alvor. , I hit on two names that were as close sounding as I could come to the names they had arrived with.

Gjennom årene har jeg observert og undret på vilje og besluttsomhet av disse vietnamesiske familier til å sette ned nye røtter, work hard and thrive in their new home.   I wonder how Ian and Neil have fared with the names they were given as they launched into their Canadian lives.  I hope they’ve served them well.

- Mary i Alberta

- Photo Credit: Flyktninger venter transport i fiskebåt; PH2 Phil Eggman [Public domain], via Wikimedia Commons

It wasn’t until I was much older that I started to wonder how we could possibly have managed to communicate without a common language.

Deretter, i 2008 Jeg reiste til Romania med en av mine fettere. Vi ønsket å se hvor våre besteforeldre og oldeforeldre hadde kommet fra. Neither of us spoke a word of Romanian.

Ennå, en dag da vi var på besøk Lasi i nord-østlige Romania, Jeg brukte omtrent en halv time i “samtale” med en rumensk mann som snakket ingen engelsk. Klarte vi å kommunisere, og jeg fikk vite at han hadde en kone og to barn (han viste meg sine bilder) and that he now worked as a security guard.

På en annen dag mens vi var på et kunstgalleri, Jeg hadde en samtale med en mann som ikke snakker engelsk, men forsto det til en viss grad. Han ikke bare snakket Romanian, han også snakket jiddisch — and it just so happens that Yiddish was my first language and I still understand it if it is spoken slowly.

Så han talte i jiddisch og jeg snakket på engelsk, og vi fikk vite at hans familie og mine hadde kommet fra samme shtetl (småby) north of Iasi.

Disse erfaringene har lært meg at kommunikasjon er så mye mer enn å ha et felles språk. Ved å være åpen for å bruke alle våre sanser vi kan kommunisere utover språk og dermed, even a brief encounter can be deeply moving.

- Sara i Powell River, BC

Damen på barnepike byrå sette bitene sammen. Hun hadde nettopp mottatt en søknad fra en dame som heter Grace som hadde fire barn av hennes egen. Grace ønsket en jobb som var i nærheten av hjemmet hennes, og som ville imøtekomme hennes egen familie omsorgsbehov. Det tok bare ett møte for Grace og jeg å bestemme at vi kunne jobbe sammen. Den dagen var også begynnelsen på et livslangt vennskap. Enten speiding hagen butikkene sammen i våren eller trading hemmelig ønskelister til jul, we have enjoyed each other’s company and supported each other when we were needed.

Døtrene babysat mine barn; mine barn var attendants på datterens bryllup; og tante Grace var den første invitert til skolen eksamener og til min sønn bryllup i fjor sommer. Over tretti år senere har vi spist Trinidadian mat, vert venner og familie fra "hjem", og nå er endelig kommer til Trinidad for å oppleve "hjemme" sammen. Våre opplevelser fortsetter! Jeg lurer på hva livet mitt ville ha vært som uten Grace ...

- Margaret i Delta, BC

•  Geoff,  Et øyeblikksbilde av Tre Generasjoner
• Snøen,  Nå som jeg er interessert, Hva er My Name?
• DEbbie, Ferie Lessons
•  Hanin, A Visii of Colour på fem år

Spole frem et par år og jeg er åtte år gammel. Min bestemor har dødd flere år tidligere; min bestefar er å leve på sin egen rygg i Oakville. Min mor gjør en tur tilbake dit for å besøke og ender opp med å bringe ham hjem til Vancouver for å bo hos oss, hvor han var en del av familien for de neste tretten år før han døde. Det var ikke min første eksponering til verdiene jeg vokste opp med, but it is the example that has stuck with me.

Til denne dag, Jeg vil vandre nedover gaten og folk vil stoppe meg og si: "Du er en Wong, er du ikke?"Uunngåelig jeg vil oppdage at vi gikk på barneskolen sammen eller vokste opp i samme nabolag og de husker meg fra den tiden. Som en av de tre mørke barn - de to andre er mine brødre – på skolen min, i min kirke, i mitt nabolag, vi sto ut fra mengden. Jeg vil tro det var fordi mine foreldre hadde en tendens til å kle oss en trillinger, men jeg vet det var fargen på huden vår. Og vi vokste opp i Surrey. Try walking down any street in Surrey today – it might be easier to count the number of white faces you see rather than the brown ones.

Nå viser jeg multikulturalisme gjennom linsen av mine barn. Ut av 25 barna i min datters klasse en klasse vil du finne kanskje tjue forskjellige etnisiteter. Enda viktigere, disse forskjellene feires. Hvor ellers vil du finne hennes klassekamerater Sahej kledd som Abraham Lincoln for Historical Halloween, eller Ginger kledd som Aretha Franklin? Til dem, Fargen er noe du male med, ikke tonen i noens hud. We should all be so lucky to see the world that way.

- Geoffrey i Victoria

Neste dag jeg spurte de ansatte til å peke ut min sønns nye venn. Han var den selvsikre, utgående gutt i hjørnet – med 4 andre barn hoppende rundt ham. Vedtatt noen år tidligere fra Sierra Leone, Han var den eneste svarte gutt på barnehage. Hadde min sønn beskrevet hans hudfarge, Jeg ville ha visst hvem han var umiddelbart. Men, det var ikke guttens hudfarge eller aksent som er registrert med sønnen min som “annerledes”, snarere det var lyden av hans latter og fargen på buksene. .     – Erin i Vancouver