Jeg tror min første “flerkulturelt” Opplevelsen var som et lite barn, mange år siden, riding toget fra Vancouver til Winnipeg. Jeg husker at jeg spilte med flere andre barn — ingen av dem snakket engelsk. Somehow, vi klarte å kommunisere, og det var en morsom, hyggelig opplevelse.

Det var ikke før jeg var mye eldre at jeg begynte å lure på hvordan vi kunne muligens ha klart å kommunisere uten et felles språk.

Deretter, i 2008 Jeg reiste til Romania med en av mine fettere. Vi ønsket å se hvor våre besteforeldre og oldeforeldre hadde kommet fra. Ingen av oss sa et ord rumensk.

Ennå, en dag da vi var på besøk Lasi i nord-østlige Romania, Jeg brukte omtrent en halv time i “samtale” med en rumensk mann som snakket ingen engelsk. Klarte vi å kommunisere, og jeg fikk vite at han hadde en kone og to barn (han viste meg sine bilder) og at han nå jobbet som sikkerhetsvakt.

På en annen dag mens vi var på et kunstgalleri, Jeg hadde en samtale med en mann som ikke snakker engelsk, men forsto det til en viss grad. Han ikke bare snakket Romanian, han også snakket jiddisch — og det bare så skjer at jiddisch var mitt første språk og jeg fortsatt forstå det hvis det snakkes langsomt.

Så han talte i jiddisch og jeg snakket på engelsk, og vi fikk vite at hans familie og mine hadde kommet fra samme shtetl (småby) nord for Iasi.

Disse erfaringene har lært meg at kommunikasjon er så mye mer enn å ha et felles språk. Ved å være åpen for å bruke alle våre sanser vi kan kommunisere utover språk og dermed, enda et kort møte kan bli dypt rørende.

- Sara i Powell River, BC