Dette er en vakker tidlig sommermorgen. Blomster blomstre, grønt overalt. Jeg går min hund i mitt nabolag, går av Browns hus. Barbara, kona, leser avis, overfor den franske vinduet og gaten. Mens hun merker meg, Jeg vinke til henne, og hun nikker og smiler tilbake. Både Carol og hennes mann Joe er i deres sekstitallet. Huset deres er rett overfor gruven over boulevard. Vi kan se hverandre ganske ofte, ikke ansikt til ansikt, men hånd til hånd, akkurat som i morges. Minst, Jeg kan si at jeg ser dem oftere enn min nærmeste nabo Judy og David.

Dette er tredje året at jeg har bodd i denne rolige og britisk stil Queens Park nabolag i New Westminster, som er full av arv hus og flotte hager. Jeg er alltid overrasket av sin naturlige skjønnhet og arkitektonisk harmoni. Jeg husker en gang jeg så Joe i sin front yard, vi snakket om sin velstelte hage. Han anbefales på det sterkeste hans gartner til meg. Jeg tok navn og kontaktinformasjon fra ham. Imens jeg fortalte Joe at jeg og min partner virkelig liker å gjøre hagearbeid av oss selv. Det var allerede for to år siden. Og Joe og jeg har aldri fått en ny sjanse til å fortsette samtalen. Vi knapt møte hverandre i person igjen. Sannsynligvis har vi annen tidsplan på gaten. Jeg antar. Fortsatt, familien Brown er den mest pratsomme familien vi noensinne har møtt på min gate blant de ti eller så husholdninger.

I mitt første år som jeg flyttet i nabolaget, Jeg besøkte hver av mine naboer som bor i samme blokk i løpet av julen. Jeg forberedte godt pakket sjokolade og kjeks og banket på dørene. Jeg var i stand til å utveksle kontaktinformasjon med to av dem, som var min nærmeste nabo og familien Brown. Med de fleste av dem, vi bare hadde små samtaler og jeg knapt huske navnene deres og står nå. Min nærmeste nabo Judy og David er faktisk en veldig hyggelig par. Når jeg møtte dem med sine venner står foran huset deres. Judy introduserte meg å si at, "Dette er min kinesiske nabo." Hun er i stand til å legge merke til jeg har besøkende fra USA fordi hun en gang spurte meg, "Er dine amerikanske venner her fortsatt?"Jeg føler meg veldig varm fra henne spørre. Saken er at vi bare ikke møtes og snakke altfor ofte. De har et stort hus og hage som trenger å ta vare foruten jobbene sine. Samme her. Jeg vet ikke hva deres hjem ser ut som. De kan være nysgjerrig på mitt hjem, så vel. Det skjer ikke for oss begge å invitere hverandre over. Jeg synes synd om det fra min side.

Jeg sier ikke at jeg ikke liker mitt liv her i min vakre nabolaget. Jeg faktisk setter pris på privatliv og ro og fred her veldig mye. Det er bare så mye forskjellig fra livet mitt i Kina tilbake til ni år siden. Det kan ikke være en big deal her så lenge vi nyte vår egen isolerte rike. Jeg pleide å delta i blokken partene på min beste venns sted i Vancouver vest. Vi har ikke noe slikt her, men det er den årlige garasjesalg arrangement. Jeg ser på min lille garasje, lurer på hva jeg kan selge for å gjøre meg ser ut som en ekte kanadisk.

- Yan-Min i New Westminster, BC

Foto kreditt: www.flickr.com / photos / alphageek